thestoryoflove

Jeg har veldig lite motivasjon til denne historien for tiden, jeg har ikke skrevet på en stund nå, og jeg har tenkt å ta meg å ta en lengre pause. Vi får se når jeg kommer sterkere tilbake igjen, om jeg i det hele tatt kommer tilbake. Jeg har så å si ingen idéer om hva jeg kan skrive om, jeg føler bare det blir det samme i hver del. Dere kan kan godt komme med forslag om hva dere vil skal skje, så det blir litt lettere for meg. Håper på mange gode forslag.

Les hele historien helt fra begynnelsen HER

 Jeg syntes så synd på Sondre, jeg hadde vært med han i begravelsen, han ville absolutt ha meg med dit selv om jeg aldri hadde møtt foreldrene hans. Alt det med søsteren har virkelig gått innpå ham, selv om det nå er noen uker siden ulykken er han fortsatt ikke helt den samme personen som han var før ulykken. Han har ikke den samme sprudlende personligheten som han hadde før, det er jo ikke så rart, jeg regner med det blir bedre med tiden selv om han aldri kommer til å glemme søsteren.

"Sondre?" Sukket jeg da vi satt i sofaen hjemme hos ham og så på tv på en søndag. "Hmm?" Mumlet han og fortsatte å se på tv. "Går det egentlig bra med deg?" Spurte jeg bekymret og så på ham. "Ja da" Smilte han falskt. Jeg så på ham, han hadde tårer i øynene, han trengte ikke si noe, jeg visste hvordan han hadde det. Jeg satt meg nærmere inntil ham og klemte ham. "Savner du henne?" Spurte jeg. "Ja" Sukket han og strøk meg over ryggen. Jeg kysset ham for å få ham til å tenke på noe annet. Han smilte. "Jeg elsker deg" Hvisket han til meg og tok opp tråden min. Jeg begynte å kneppe opp skjorta hans da jeg hørte noen kremtet. Vi snudde oss og der sto Kim, Erik og Johan, det så ikke ut som de visste hvor de skulle gjøre av seg, de så så malplasserte ut at jeg og Sondre kunne ikke noe annet enn å bryte ut i latter. "Ehm... Hei!" Sa Sondre da vi endelig klarte å slutte å le. "Hei... Ehm... Vi skulle egentlig bare stikke innom. Eh... Skulle ikke vi...?" Nølte Kim. "Eh... Jo... Vi må gå... Vi sees!" Svarte Johan og Magnus i kor før alle tre forsvant raskt ut av døra. "Vi må begynne å låse døra" Sa Sondre da vi hadde sittet der i pinlig stillhet en stund. "Ja" Svarte jeg og så opp i taket før vi helt plutselig brøt ut i latter igjen.

Jeg ble med Sondre på bandøving neste dag, skal si det ble dårlig stemning da vi kom inn døren til de andre. De andre stirret bare dumt på oss, mens vi gjorde alt vi kunne for og ikke bryte ute i latter i den pinlige stillheten. "Skjerp dere da, dere oppfører dere som om dere går på på barneskolen" Sa Sondre og jeg lo og kysset ham.

Dagen i går hadde vært helt forferdelig. Jeg kunne ikke la være å tenke på alle de gamle minnene med Hanna fra da vi var små. Jeg husker så godt den gangen noen gutter hadde plaget henne ved å klå på henne, jeg hadde banket dem opp, så hadde vi dratt hjem. Den gangen hun hadde kranglet med en venninne og jeg satt hjemme sammen med henne og trøstet henne selv om det var fredagskveld. Alle de gangene jeg hadde plaget henne når hun hadde besøk av venninnene hennes, hun hadde klikket helt på meg. Den første gangen hun hadde besøk av den første kjæresten hennes, da hun var 11 og jeg var 15. Jeg hadde hatt besøk av noen kompiser og vi hadde brukt halve kvelden på å mobbe henne.

Plutselig kom jeg på den gangen for noen måneder siden da jeg bare skulle stikke innom henne i hybelen, så hadde jeg fersket henne og Magnus i å sitte og kline i sofaen. "Faen! Magnus!" Mumlet jeg for meg selv. At jeg ikke hadde tenkt på ham, i det siste har jeg hatt en mistanke om at det er noe mellom dem? Eller var da? Plutselig gikk det opp for meg hvor egoistisk jeg er, jeg har bare tenkt på hvor ille jeg har det, jeg har ikke viet Magnus en tanke. Jeg sukket, slang på meg en jakke og satt meg i bilen for å kjøre til Magnus.

Magnus så helt forferdelig ut da han åpnet døren. "Går det bra med deg?" Spurte jeg og gikk inn i leiligheten hans uten å spørre. "Går det bra med deg?" Spurte han og trakk på skuldrene. "Magnus? Du trenger ikke late som. Jeg vet det var noe mellom dere." Sa jeg og så på ham. "Hvordan vet du det?" Spurte han og prøvde å holde seg normal. "Hanna var lillesøsteren min, det er sånn jeg bare vet." Sa jeg og smilte. Han smilte trist tilbake og nikket. "Jeg savner henne?" Nølte han. "Jeg også?" Jeg sukket. "Hva var greia med dere egentlig?" Spurte jeg forsiktig, midt oppi all sorgen er jeg selvfølgelig nysgjerrig. Han trakk på skuldrene og smilte ertende til meg. Alle som kjenner meg vet at jeg er nysgjerrig, og pleier å mobbe meg med ting jeg ikke vet.

Magnus hadde fortalt meg at de akkurat hadde blitt kjærester, hun var på vei hjem fra ham da ulykken skjedde. Han var helt fra seg da han fortalte meg alt, han mente det var hans skyld siden han hadde bedt henne om å komme til ham. Jeg hadde prøvd å muntre ham opp med at det absolutt ikke var hans skyld, det var jo ikke han som kjørte den andre bilen som kom over i feil kjøreretning. Jeg vet det ikke hjalp, kjenner jeg ham rett kommer han aldri til å tilgi seg selv.

"Charlotte? Er du hjemme?" Hørte jeg Sondre rope fra gangen da jeg spiste frokost neste morgen og hørte på NRJ. "Ja, bare kom inn, jeg spiser frokost." Ropte jeg tilbake og skrudde av radioen. Selv om han smilte da han kom inn på kjøkkenet skjønte jeg at noe var galt. "Er det noe galt?" Spurte jeg bekymret. "Nei da." Sa han og smilte. "Sondre, skjerp deg. Jeg ser jo at det er noe galt." Sa jeg til ham og så ham inn i øynene for å prøve å lese ham. Plutselig fikk han tårer i øynene. Jeg reiste meg og klemte ham. "Hva er det som har skjedd?" Spurte jeg rolig. Han tok opp avisen fra bordet og ga den til meg. 20-årig kvinne omkom i trafikkulykke, sto det over hele forsiden. Jeg så spørrende på ham. "Det var lillesøsteren min, Hanna." Han så på meg og begynte å gråte.

Resten av dagen gikk med på å sitte hjemme sammen med Sondre. Jeg syntes virkelig synd på ham, det virket som om han og søsteren hadde hatt et veldig nært forhold. Jeg skulle egentlig jobbet(jeg jobber som motejournalist) i dag, men jeg fikk tatt meg fri, det var ikke noe annet jeg hadde lyst til enn å være der for Sondre.

Senere den samme kvelden ringte mobilen til Sondre. "Det er Kim." Sukket han etter en rask titt på displayet. "Hallo?" han prøvde og hørtes normal ut da han tok telefonen. Sondre sa ikke så mye, han svarte bare ja og nei på det Kim sa. "Han hadde hørt om Hanna" Sa han da han la på. Han virket lettet for å slippe å fortelle det til ham. Jeg smilte til ham og kysset ham for å prøve å muntre ham opp. Han smilte tilbake og tok hendene mine. "Jeg er så glad jeg har deg, Charlotte." Hvisket han til meg.

Følg min blogg med bloglovin

Det hadde vært så fint å gå gjennom byen med Charlotte, selv om det var iskaldt ute, og vi var glad da vi låste opp døra til leiligheten min. Charlotte var rød i kinnene, og det var sikkert jeg også, men Charlotte var jo nydelig som alltid. "Jeg er så heldig som har deg" Hvisket jeg til henne og kysset henne på kinnet. "Jeg vet det" Sa hun helt alvorlig, men hun klarte ikke å la være å brase ut i latter da jeg gjorde det. Jeg la armene rundt henne og trakk henne helt inntil meg. Hun så opp på meg, og det gikk opp for meg at vi begge hadde tårer i øynene, vi smilte til hverandre gjennom tårene, og før jeg visste ordet av det møttes leppene hennes og mine. Jeg lot hånden min gli forsiktig bak på ryggen hennes og dro ned glidelåsen på kjolen hennes, hun var ikke sen med å svare ved å kneppe opp skjorta mi.

Da jeg våknet neste dag var det strålende sol ute. Da jeg hadde laget frokost dro dyna av Charlotte for å få henne med meg ut. Hun dro raskt dyna tilbake ut og la puta over hodet. "Nei, Sondre, vær så snill. Jeg sov så godt." Mumlet hun trøtt under puta. "Kom nå, det er kjempefint vær ute, og all snøen fra i går har smeltet bort." Svarte jeg våken og opplagt. "Mmm?" Sa hun, og prøvde å trekke dyna tettere rundt seg. Jeg dro av henne puta og dyna igjen. "Kom nå, jeg har til og med laget frokost." Sa jeg og lo. Hun våknet endelig litt da hun skjønte at hun ikke fikk sove lenger. "Kom her da" Smilte hun og slo ut armene. Det klarte jeg selvfølgelig ikke å motstå og hoppet rett i armene hennes. Hun kysset meg og smilte, før jeg fikk henne med meg opp av senga og ut på kjøkkenet for å spise frokost.

Jeg klarte faktisk å få med meg Charlotte ut i byen, sola skinte og temperaturen var ikke så helt ille heller når man tenker på at det var 15- kvelden før. Siden Charlotte hadde sovet hos meg dro vi først hjem til henne så hun kunne skifte før vi dro ut i byen. "Kom vi går opp til slottet, det er så lenge siden jeg har vært der." Sa Charlotte til meg og dro meg med seg. "Ok, sjefen har talt" Sa jeg og lo. Charlotte kysset meg. "Noe må vi jo gjøre også da" Sa hun og lo.

Tiden har gått veldig fort, det er allerede mars, og jeg og Sondre har vært sammen i to måneder. Det er helt fantastisk, jeg vet med meg selv at jeg aldri har følt noe sånt for noen, og heller ikke kommer til å gjøre det for noen andre enn Sondre resten av livet mitt. Han virker nesten for god til å være sann, han er kjekk, sjarmerende, snill, morsom og omsorgsfull, slik kunne jeg holdt på i en evighet. Det eneste han ikke er like flink til er vel å lage mat og sånne ting, men det er nå ikke det viktigste. Siden det er månedsdagen vår i dag, og han måtte jobbe når vi hadde vår første månedsdag har han lovet å ta meg med på restaurant.

Restauranten Sondre tok meg med på var nydelig, og utrolig romantisk. "Wow, hvordan hadde du råd til dette?" Hvisket jeg til ham da kelneren hadde vist oss til bordet vårt. "Det har jeg ikke, jeg hadde tenkt du skulle betale" Ertet han meg. "Ha ha, veldig morsomt" Svarte jeg og lo. "Må jo finne på noe spesielt når vi har vært sammen i to måneder" Sa han og kysset meg. Jeg smilte til han og møtte blikket hans, og fikk den fantastiske følelsen av å være forelsket. Jeg blir bare mer og mer forelsket i ham for hver dag som går, jeg skjønner ikke hvordan jeg skulle klart meg uten ham.

Vi hadde fått tre-retters middag, maten var helt fantastisk, det var det beste jeg har smakt noen gang. Jeg kan fortsatt ikke skjønne at Sondre brukte så mye penger på meg, men han får meg virkelig til å føle meg spesiell, det er en av de mange tingene jeg elsker ved ham. "Kan du ikke sove hos meg i natt?" Spurte Sondre da vi gikk ut av restauranten. "Selvfølgelig" Svarte jeg. Han tok meg i hånden og vi begynte å gå mot leiligheten hans, selv om vi hadde tatt en taxi til restauranten. Jeg har høye sko på meg, det er sikkert nesten 15- ute nå, men jeg kunne ikke brydd meg mindre, jeg er så lykkelig. Når jeg er sammen med Sondre er det som at resten av verden bare forsvinner, at det ikke eksisterer noen andre enn oss to, tiden stopper bare opp. Byen er så nydelig på denne tiden av døgnet, det er nesten ingen ute nå, bortsett fra et par narkomane som sitter og skjelver på noen gatehjørner. Plutselig begynte det å snø, jeg hater egentlig snø, men nå gjorde det det bare enda mer romantisk. Sondre stoppet opp, og la armene rundt meg. Han så meg inn i øynene, det vare en helt ubeskrivelig følelse. "Jeg elsker deg så høyt." Sa han til meg. Jeg fikk tårer i øynene, det var så romantisk, fint og sterkt. "Jeg elsker deg også" Sa jeg og la hodet mot brystet hans mens snøen dalte ned rundt oss.

Tacoen hadde faktisk blitt god, selv om Kim og Isabelle ikke ville innrømme det, Charlotte sa den var god i alle fall, og det var den jo. Det hadde gått opp for meg at Charlotte var flink til å få meg til å gjøre ting, det visste hun nok selv også, men allikevel utnyttet hun seg ikke av det(bortsett fra med tacoen da). Var det noe jeg var glad for så var det det.

Det var blitt sent på kvelden, jentene hadde lagt seg, og jeg og Kim hadde gått ut for å ta oss en røyk før vi også gikk å la oss. "Jeg har aldri sett deg sånn som med Charlotte, det er helt sykt" Sa Kim og tente røyken sin. Jeg smilte for meg selv da han nevnte Charlotte. "Du er virkelig forelsket du." Sa han til meg. "Ja" Jeg smilte lykkelig til ham. "Jeg hadde aldri trodd du skulle slå deg til ro med ei jente." Han ristet på hodet. "Man kan aldri vite med meg vet du" Jeg blunket til ham og tok et trekk av røyken min. "Det er i alle fall sant." Lo Kim.

Charlotte dro meg ned i sengen og begynte å kneppe opp skjorten min med en gang jeg lukket døren til soverommet. "Ta det med ro" Jeg lo før jeg ble med på notene. Jeg strøk henne over håret og kysset henne. Jeg flettet hånden min inn i hennes og lot meg falle ned sengen. Det er helt sykt det jeg føler for Charlotte, hun er ei fantastisk jente, jeg kan ikke lenger se for meg hvordan jeg klarte meg uten henne, bare en helg uten henne nå hadde vært et mareritt, et langt mareritt. Jeg gruer meg allerede til i morgen når vi skal hjem igjen, når jeg drar hjem til meg selv og hun drar hjem til leiligheten hennes.

Neste dag gikk alt for fort, vi var allerede på vei hjem. Jeg stoppet bilen min(når vi skulle til hytten hadde Charlotte kjørt bilen min siden jeg ikke kunne veien) foran blokken der hun bor, og hjalp henne opp trappene til leiligheten hennes med bagasjen. "Ok, da drar jeg da" Sa jeg trist og kysset henne før jeg begynte å gå ned trappene igjen. Plutselig kom jeg på at det var noe jeg bare måtte si til henne. Jeg løp opp trappen igjen og inn i leiligheten hennes. Jeg gikk bort til henne og tok hendene hennes, og så henne rett inn i øynene før jeg kysset henne. "Jeg elsker deg, Charlotte" Sa jeg mens vi fortsatt sto tett sammen. Jeg vet det er tidlig, men det jeg føler for henne er så sterkt at jeg bare måtte si det til henne. "Jeg elsker deg også." Sa hun alvorlig og kysset meg igjen.

Les hele historien fra begynnelsen HER

"Helt ærlig, så hadde jeg aldri trodd Sondre skulle slå seg til ro med en jente, det har fortsatt ikke helt gått opp for meg." Sa Kim og ristet på hodet. "Ikke jeg heller, dere må fortelle hvordan dere ble sammen" Sa Isabelle nysgjerrig. Jeg og Sondre så på hverandre og begynte å fortelle hele historien helt fra begynnelsen da vi hadde møttes for første gang til hvordan vi ble sammen. Kim og Isabelle ristet på hodet da vi var ferdige. "Jeg hadde aldri trodd jeg skulle se Sondre sånn som nå." Sa Kim. "Jeg tror kanskje Sondre endelig viser en ny side av seg selv." Sa Isabelle og smilte.

Sondre sov fortsatt da jeg våknet neste morgen, men jeg kunne høre fra stuen at Isabelle og Kim var oppe allerede, så jeg sminket meg og gikk ut til dem, først fikk jeg ikke øye på dem, men så så jeg at de satt i sofaen og klinte. Jeg kremtet. "Å, god morgen, Charlotte. Sover Sondre fortsatt?" Spurte Isabelle og lente hodet sitt på skulderen til Kim. Jeg nikket. "Har dere vært oppe lenge eller? God morgen til dere også forresten." Sa jeg, litt irritert over at jeg hadde avbrutt dem. "Et par timer." Svarte Kim og smilte. "Et par timer?" Spurte jeg overrasket og gjespet trøtt. "Klokka er to altså." Svarte Isabelle og lo. "Hva? Da har jeg jo sovet bort halve dagen!" Utbrøt jeg og gikk raskt for å våkne Sondre. "Sondre, du må våkne. Klokka er over to." Jeg ristet i ham. "Hva? Hvordan kan jeg ha sovet så lenge?" Mumlet han forvirret og kom seg fort opp av sengen.

"Jeg skal bare inn å hente nøkkelen til hytten, du trenger ikke være med inn hvis du ikke vil altså." Sa Charlotte da hun stoppet bilen foran foreldrene sitt hus. "Det går bra, jeg vil gjerne møte dem" Sa jeg og kysset henne. Jeg vet det kanskje var litt tidlig å møte foreldrene hennes, men jeg ville vise Charlotte at jeg mente alvor med henne. "Ok, greit." Hun smilte til meg og vi gikk ut av bilen.

Familien til Charlotte var kjempehyggelige, men vi hadde ikke tid til å være der siden vi egentlig allerede var for sent ute og allerede skulle hentet Kim og Isabelle, så vi dro igjen nesten med en gang. "Nå er vi sent ute." Mumlet Charlotte, ga meg nøkkelen til hytten og startet bilen. "Det går bra, Kim og Isabelle er vant til at jeg alltid er for sen, jeg tviler på at de har begynt å vente engang." Jeg blunket til henne. "Du får meg alltid i godt humør du." Hun lo, jeg smilte og skrudde på radioen.

Akkurat i det Charlotte stoppet bilen foran leiligheten til Kim, kom han og Isabelle ut. "Ser du, jeg hadde rett." Sa jeg til henne og smilte. "Som vanlig" Svarte Charlotte og blunket til meg. Charlotte låste opp bagasjerommet og Kim og Isabelle la inn bagasjen sin i bagasjerommet før de satt seg inn baksetet. "Du skuffer meg Charlotte, jeg hadde virkelig trodd du skulle klare å passe på at Sondre kom på tiden." Sa Kim til henne og Isabelle lo. "Hei til dere også." Charlotte lo. "Skal vi dra og handle nå eller?" Spurte jeg og prøvde å vri unna samtalen til noe annet enn at jeg alltid er sen. "Du klarer som vanlig ikke å tenke på noe annet enn mat." Sa Isabelle og lo. "Og du finner som vanlig noe å mobbe meg for" Sa jeg og smilte til henne. "Hun har jo et poeng da." Sa Kim og la armen rundt Isabelle. "Stakkar, han har jo rett, vi må jo ha mat." Charlotte blunket til meg, og det gikk opp for meg at jeg plutselig hadde noen på min side når Kim og Isabelle mobbet meg. "Dere hadde kanskje tenkt å leve uten mat hele helgen?" Gliste jeg til Kim og Isabelle, og tok opp tråden til Charlotte.

Det var fantastisk å våkne opp med Sondre dagen etter. Det at jeg har vært sammen med Johan betyr ikke noe for meg eller Johan lenger, og det forsikret jeg Sondre om. Jeg og Johan kan aldri bli noe mer enn venner, og vi angrer begge to på at vi var sammen. Sondre er bare helt utrolig, jeg vet det er tidlig, men han er den ene personen jeg kan se meg selv leve sammen med. Jeg snudde meg i sengen og kysset han. Han smilte og begynte og dille med håret mitt. "Du er så nydelig" Hvisket han til meg. "Du også" Hvisket jeg tilbake. "Jeg vet det" Hvisket han og smilte. Jeg lo, han hørtes ut som den som den selvsikre personen som alle beskriver ham som. Jeg elsker det, det er så herlig.

I går hadde jeg selvfølgelig ikke tenkt på å dra hjem og hente noe jeg kunne ha på meg i dag, jeg sukket og dro på meg tightsbuksen og fikk låne en genser av Sondre. Jeg flettet raskt håret mitt i en slurvete flette og tok bort sminken under øyene fra i går. Heldigvis hadde jeg pudder og lipgloss i vesken min, men det var den sminken jeg måtte nøye meg med. Det fikk nok gå bra, jeg skulle jo ikke akkurat så mye bortsett fra å være med Sondre på bandøving, så skulle jeg bare ta det derfra.

Isabelle var med på bandøvingen i dag også, så jeg satt så snakket med henne i et rom rett utenfor øvingslokalet, hun er utrolig hyggelig. "Hvor lenge har du og Kim vært sammen?" Spurte jeg og tok en slurk av latten min som jeg og Sondre hadde vært og kjøpt oss på Deli de Luca på veien hit. "Nja, nesten to år" Hun smilte trist til meg og sukket. "Er det noe galt?" Spurte jeg bekymret. "Nei? Eller? Etter jeg har sett deg og Sondre sammen har det gått opp for meg hvor mye mer forelsket dere ser ut enn det jeg og Kim gjør?" Hun sukket igjen. "Det er vel ikke så rart når dere har vært sammen så lenge? Kanskje dere trenger et avbrekk fra hverdagen." Svarte jeg. "Ja, kanskje du har rett, men hva skulle det være? Ingen av oss har råd til en ferie akkurat nå." Svarte hun. "Hva med en hyttetur? Foreldrene mine eier en hytte som ligger litt borte fra folk, vi kunne sikkert lånt den. Hadde det ikke vært koselig, meg og Sondre og deg og Kim?" Spurte jeg henne og smilte. "Det er kjempegod idé, jeg tror det er akkurat det vi trenger. Tusen takk." Sa hun og gav meg en klem. "Det var da ingenting. Jeg skal snakke med Sondre om det etterpå, så kan du snakke med Kim." Jeg smilte og Isabelle nikket.